Meningen med livet

Ja, i alle fall meningen med mitt liv, tror jeg at jeg har funnet :) Det er mine barn og min kjære mann. Når man ser på 3 friske, glade barn som elsker å leke, springe og kose seg - da er man ufattelig rik! Jeg er så priviligert at jeg har en datter som kan hjelpe meg med de to minste, med lette ting selvfølgelig - hente ting eller leke med den ene mens man tar kveldsstellet på den andre. Tenk hvis jeg IKKE hadde hatt henne...
Når det blir kveld vil hun så gjerne at jeg skal lese eventyr for henne. Det er ikke alltid jeg har så lyst, fordi jeg er trøtt og gjerne vil ha litt egentid. Men da tenker jeg, at det tar kanskje 5 eller 10 minutter av min tid. Det må jeg ha mulighet å gi min datter, som ellers er så snill, for at hun skal føle seg trygg, satt pris på og sedd før hun sovner om kvelden. At hun virkelig skal føle at jeg elsker henne.
Barn kjemper mange ganger om vår oppmerksomhet, og de har en uutrøttelig trang til å få den. De gir seg ikke, selv ved flere gangers avvisning.
Barn er fantastiske, tålmodige små mennesker. Mange ganger sier vi at de er utålmodige og masete - men hvem av oss voksne hadde akseptert å bli avvist så mange ganger for noe vi vil si eller spørre om. Eller akseptert å bli snakket til på den måten man mange ganger gjør til barn, uten at vi hadde tatt det ille opp?
Så når jeg er lei og kjei og føler at jeg ikke orker eller at barna maser, PRØVER jeg å stoppe opp, tenke meg om og gi dem litt av min tid.