Amming

Jaaa, det virker som om han nå har nått kulmen min lille venn...
ammingen har gått helt knirkefritt, fram til nå. Nå har han begynt å tulle. Skal ikke ha venstre brøst, skal ikke sitte å ammes, men ligge... blæ! Han begynte i alle fall ikke ved to måneder sånn som sin bror, men det er ikke morro. Vet i alle fall at dette er overgående, og jeg har vært inne på en foreldresite og lest endel. Det er flere som sliter med det samme, og det er vanlig når babyen blir 3-4 måneder at de tuller. Ja, han er jo 4,5 måneder så jeg har vel vært heldig til nå. Han er veldig opptatt av omgivelsene, men han har vel holdt ut så lenge siden han har søsken og har vært vant til masse lyder.
Her har barna hatt omgangssyke i påska, så det har vært fullt opp.
Jag hadde 35-årsdag i forleden dag, da fant min kjære mor mitt første grå hår.... Jaja, så har jeg blitt gammel :P Nå skal baran få mat. Tjing!

En rask en

Dette blir et rakst innlegg. Pinnekjøttet er kommet på kok, barna (de største) ser på Mikke Mus Klubbhus og lillemann er en smule utålmodig i babysittern. Han har det ikke vondt, han har nettopp fått pupp, men det er den vanlige kveldssytingen som barna har ;)Helst hadde han vel villet sove, men det er for tidlig, han våkner igjen om jeg legger ham nå.
Det blåser som bare det ute, og når jeg ser på værmeldingen for påska, så lover de fint vær her, men en hel del vind... Jaja, man kan jo håpe at det blir mulig å sitte på altanen i varmen i alle fall. Nå er sola oppe, himmelen er knallblå og det er 4 grader. Kan ikke klage.
Nå er det på tide å forberede kveldsmaten. So long!

Livets høyeste lykke!

Dette nydelige diktet fant jeg på internett mens jeg surfa rundt... må bare dele det :D



Livets høyeste lykke
Zinken Hop



Den vesle varme ungen min
gjør rare lyder med tungen sin,
hun lager merkelige ord
til glede for sin stolte mor.

Min egen lille deilighet,
jeg har slik gunstig leilighet
til gransking av den hvite rand
av underkjevens første tann,
en bitteliten snehvit spiss
av verdens minste tannebiss.

Du vesle fugleungen min,
den lubne, skjønne kroppen din
med de små rare klærne på,
og foten din, med tærne på,
og hånden din, og armen din,
og farven din, og varmen din,
er som et kjempemessig hav
din mor kan øse lykke av.

Men uten kamp, og uten slag,
skal jeg gi slipp på deg en dag.
Hvor min du er, - allikevel,
skal du bli stor, og bli deg selv.
Nå kan jeg bare pleie deg
og elske deg, og eie deg,
og leke med deg, og ta i deg,
og være bunnløst glad i deg.

Men når du selv, om litt, blir stor,
så vil du si: "Nei, æsj da, mor."

Og selvsagt har du rett i det,
det finnes ikke vett i det.
Og så en dag om 15 år,
skal denne bylten uten hår,
som sutter sin egne tær,
si: "Mor, så gammeldags du er."

Og ser du mitt fotografi,
så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far!
Å, gid hvor rare dere var!"

Hva sorger det vil volde meg
i strid for å beholde deg,
hva kamp det enn vil skape meg,
så vil jeg sikkert tape deg.

Vi snakker sammen uten ord,
for selvsagt skjønner jeg, din mor,
allverdens rare skurrelyd.
Jeg legger munnen, from av fryd,
mot nakkegropens myke skinn.

Å, skjønne fugleungen min!

Vår!

Endelig har det begynt å bli vår! Ikke for at det blomstrer akkurat, men fordi snøen smelter! All snø er borte fra hustaket, men vi har store dunger rundt huset, som jeg håper forsvinner før det blir vinter igjen, haha!
Det er i alle fall på gang. Livet ruller på i makelig takt, barna sover bra. Jeg ammer oftest to ganger på natten, uten noe mer bekymmer. Store gutten sover alt oftere hele natten, men våkner i blandt og vil at jeg bytter bleien og gir ham velling. Synes det er helt ok, han er jo faktisk ikke så stor enda...
Den lille er helt fantastisk! Sånn rutine allerede ved fire måneders alder hadde jeg aldri vågetå håpe på. Jeg gruet meg til ammingen og trodde det skulle bli like tungt som det var med forrige i begynnelsen, men det har gått som en drøm. Ammingen har fungert perfekt HELE TIDEN! Klart det har vært et par kvelder med litt gny, men ellers hadde han ikke vært normal.... Sist han klaget LITT var da vi stilte klokka, og det er jo ike så rart, det kan jo hvem som helst bli litt rar av...ikke sant?
Jeg har klart å komme meg ut å gå en dag denne uken, og det var deilig. Skal prøve å gå oftere. Jeg trenger å røre på meg og å komme ned i vekt. Jag har sluttet helt med brus og smågodt, og det føles helt ok. Men jeg har fremdeles endel kaker og sånt godt som jeg gjerne trykker innpå, og det er ikke bra. Men jeg får ta det som det kommer. Man skal jo ikke slanke seg når man ammer.
Nåvel, nå er det tv titting på menyen. Criminal Minds. Tjing!

Takknemlighet

Det er hva jeg mange ganger føler når jeg sitter med ett av mine tre barn varmt kosende i mine armer. Et lite hode som lener seg inn mot meg, tungt, trygt. Jeg elsker denne følelsen, og den fyller meg med ødmykhet.
Jeg kan få tårer i øynene, fordi jeg mange ganger tenker på andre barn som aldri kan sitte slik lent inntil en forelder eller annen person som de stoler på. Barn som lever i en helt annen verden, der mamma og pappa ikke har den tid til sine barn som jeg og min mann har.
Barn som tortureres, våldtas og utnyttes eller bare helt enkelt må jobbe eller ikke får mat. Det fins så mye fælt i verden. Med en mann fra Bangladesh, har jeg vært der et par ganger - og man ser at barna ikke har samme status som de har her. Ingen som forklarer saker og ting til dem, eller noen å spørre hvorfor ting er som de er. Eller hva som skjer med kroppen. Noen har sikkert noen å spørre, men mye er så fryktelig tabubelagt. Snakket her om dagen med ei jente som er fra Afrika, og hun fortalte at hun ikke trodde at 4-5åringer kunne føle forelskelse og sjalusi på andre barn.... Det kan i hverfall jeg skrive under på at man kan, husker selv hvordan det var da jeg gikk i barnehagen.
Hun fortalte også at sånne saker snakket man ikke om, ikke engang når man ble eldre....
Vi har så ulike forutsetninger her i verden, og jeg er takknemlig hver dag for at jeg er født med de mulighetene jeg har. Og det samme for mine barn, at vi bor her og har det så bra som vi har det. Å få lov å tenke å mene hva man vil, selv om ikke alle alltid er enige, men at det også er ok.
Da vi var i Bangladesh bodde det ei ung jente på 11 år i huset der vi bodde. Etter at vi kom hjem fikk vi vite at hun hadde rømt hjem til sine foreldre. De hun bodde hos kunne ikke forstå hvorfor. De mente at hun hadde det mye bedre hos dem enn hjemme. Hun hadde 9 søsken og foreldrene kunne ikke gi mat til alle engang. Hos den andre familien fikk hun mat, klær en egen plass å sove. De forstod ikke at mamma og pappa allikevel er mamma og pappa. De er vanskelige å erstatte. Samtidig hadde en gammel kvinne som bodde i leligheten under dødd. Den lille jenta hadde gått med mat til henne og hjulpet henne hver dag. Da hun døde, var det ikke noen som forklarte for henne hva som hadde skjedd eller hvorfor. Tenk det, å være liten, ikke forstå og ikke ha noen å spørre. Ingen bryr seg, og skulle man spørre blir man avvist eller dyttet bort.
Jeg forstår at hun rømte. Det tror jeg at jeg også hadde gjort, for hos mamma og pappa er det i alle fall trygt... Jeg tror også at hun ble veldig påvirket av å se hvordan våre barn har det. At de fikk så mye tid sammen med oss, ikke ble avvist og fikk svar på sine spørsmål. Selv om hun ikke forstod vårt språk, så forstod hun dette. Bare det kan ha skapt en fryktelig lengsel etter hennes egne foreldre.
Så ja, jeg er takknemlig og ødmyk for at jeg får lov til å være mamma til tre fantastiske barn, som får være seg selv og føle trygghet og kjærlighet!

Endelig!



Stua før



Stua etter

Stua med alle 3 sofaene

Sånn ser stua vår ut nå etter at vi har pussa opp. Det er helt fantastisk avlappende å sitte der å se på tv eller høre på musikk. Går nesten ikke an å tro at det er samme rom som på det første bildet.

Barna liker også å være i den nye stua, men de har jo også fått egen tv i allrommet nå.... Eller den har vi hatt hele tida, men vi har kjøpt ny tv og satt i stua. Noen ganger sitter jeg og tenker på at jeg har lyst til å se et annet program på kvelden enn det vi ser på, og det tar oftest en stund før jeg kommer på at det kan jeg jo faktisk :D Vi må jo sitte på hver sin plass, men har man lyst så har man lyst. Min mann er nemlig ikke så opptatt av House, Greys anathomy, CSI, Criminal minds og sånt. Han er mer dokumentar-typen. Jeg liker det meste foruten politikk og sport... det er noe som får meg til å bli utrolig rastløs. Før valget som var i høst, så jeg dog en del på politkerdebatter, for å gjøre meg opp en liten mening om hvem som stod for hva...