Jeg kan få tårer i øynene, fordi jeg mange ganger tenker på andre barn som aldri kan sitte slik lent inntil en forelder eller annen person som de stoler på. Barn som lever i en helt annen verden, der mamma og pappa ikke har den tid til sine barn som jeg og min mann har.
Barn som tortureres, våldtas og utnyttes eller bare helt enkelt må jobbe eller ikke får mat. Det fins så mye fælt i verden. Med en mann fra Bangladesh, har jeg vært der et par ganger - og man ser at barna ikke har samme status som de har her. Ingen som forklarer saker og ting til dem, eller noen å spørre hvorfor ting er som de er. Eller hva som skjer med kroppen. Noen har sikkert noen å spørre, men mye er så fryktelig tabubelagt. Snakket her om dagen med ei jente som er fra Afrika, og hun fortalte at hun ikke trodde at 4-5åringer kunne føle forelskelse og sjalusi på andre barn.... Det kan i hverfall jeg skrive under på at man kan, husker selv hvordan det var da jeg gikk i barnehagen.
Hun fortalte også at sånne saker snakket man ikke om, ikke engang når man ble eldre....
Vi har så ulike forutsetninger her i verden, og jeg er takknemlig hver dag for at jeg er født med de mulighetene jeg har. Og det samme for mine barn, at vi bor her og har det så bra som vi har det. Å få lov å tenke å mene hva man vil, selv om ikke alle alltid er enige, men at det også er ok.
Da vi var i Bangladesh bodde det ei ung jente på 11 år i huset der vi bodde. Etter at vi kom hjem fikk vi vite at hun hadde rømt hjem til sine foreldre. De hun bodde hos kunne ikke forstå hvorfor. De mente at hun hadde det mye bedre hos dem enn hjemme. Hun hadde 9 søsken og foreldrene kunne ikke gi mat til alle engang. Hos den andre familien fikk hun mat, klær en egen plass å sove. De forstod ikke at mamma og pappa allikevel er mamma og pappa. De er vanskelige å erstatte. Samtidig hadde en gammel kvinne som bodde i leligheten under dødd. Den lille jenta hadde gått med mat til henne og hjulpet henne hver dag. Da hun døde, var det ikke noen som forklarte for henne hva som hadde skjedd eller hvorfor. Tenk det, å være liten, ikke forstå og ikke ha noen å spørre. Ingen bryr seg, og skulle man spørre blir man avvist eller dyttet bort.
Jeg forstår at hun rømte. Det tror jeg at jeg også hadde gjort, for hos mamma og pappa er det i alle fall trygt... Jeg tror også at hun ble veldig påvirket av å se hvordan våre barn har det. At de fikk så mye tid sammen med oss, ikke ble avvist og fikk svar på sine spørsmål. Selv om hun ikke forstod vårt språk, så forstod hun dette. Bare det kan ha skapt en fryktelig lengsel etter hennes egne foreldre.
Så ja, jeg er takknemlig og ødmyk for at jeg får lov til å være mamma til tre fantastiske barn, som får være seg selv og føle trygghet og kjærlighet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar