Humøret pendler...

det skal gudene vite! Ene dagen er jeg deppa og neste dag full av energi og mot. Det kalles visst hormoner har jeg hørt ... Og jeg slutter ikke å forundres over visse personer som ikke fatter hva som gjør at man kanskje blir urolig og engstelig eller ikke. Tror nok helst at det kan dreie seg om at man overfører sin egen uro til andre. Det man selv er engstelig for, ja det tror man at andre også er... Det kan jeg i alle fall si med sikkerhet at SÅNN ER DET IKKE!
10 dager er det igjen til termin nå. Og så får vi se om det blir 10 dager til utover det. Kjenner ikke noe jeg som skulle tilsi at det var "på gang" i nærmeste framtid.
Jeg har sluttet å håpe på at den skal komme tidligere, den kommer senere som jeg trodde fra begynnelsen Jeg har stilt meg inn på det. Ingen idè å prøve å lure seg selv. Blir bare tyngre av det. Er lei til og med av at mannen spør hver dag: Blir det noe i dag da?? Men jeg kan jo ikke bli sur på ham. Det er jo hans barn også, og han venter (nesten) like mye som meg. Han har i alle fall begynt å føle det jeg har gjort hele tida, at vi skulle ha fått flytta først, men sånn kommer det IKKE til å bli. Jo, kanskje, hvis jeg føder i uke 42. Men det håper jeg da virkelig ikke at det skal bli :)
Nå er det kveld, barna skal spise, bade, sove. Så hej då!

UKE 38!

Nå nærmer det seg med stormskritt... flytten, babyen og jula. Ingen antydning til barn enda, uansett hvor mye jeg "kjenner etter". Det blir vel som med de andre at det bare plutselig begynner. Kynder er ikke noe jeg har vært plaget med, men det er jo en fordel da, ettersom det er igang når jeg begynner å kjenne noe :)
Vi har fått vite at vi kommer til å få huset tidligere enn beregnet og det føles kjempebra! Allerede 9/12 er vi huseiere. Vi kommer nok til å begynne den virkelige innflyttingen  den 13-14, men det er i alle fall godt å vite at det er under en måned igjen til det er på tide!
Og babyen kan jo ikke akkurat være LANGT borte....
Jeg og min mann har gjort en ny vri med dette barnet. Vi har vært å kjøpt både jente og gutteklær som vi skal ha med til føden. De som vi ikke får bruk for leverer vi tilbake, det er jo 30 dagers åpent kjøp :) Så selv om det ikke er det viktigste i verden, følte vi at vi ville gjøre det denne gang.
Det er forøvrig veldig kaldt her oppe nå. -19 grader. Men det er så fantastisk vakkert vinterlandskap. Været er ofte bra her store deler av vinteren og stabilt framfor alt, noe jeg trenger fordi jeg er så følsom for trykkforandringer. Jeg var nede i boden på fredag og fant heldigvis to kjeledresser til babyen. En i størrelse 50 og en i størrelse 62. Det er så stor forskjell på barna. Prinsessa forsvant nesten i str 50, hun var 49 cm da hun ble født, mens lillemann som var 53 cm var altfor stor for den... Jaa, merkelig er det!

Nå er det på tide....

synes jeg, men tydligvis ikke babyen. Den har det nok varmt og deilig der i magen og vil ikke det samme som mamma. Den lukker ørene for alt som har med telepati eller moderlig overtalelse å gjøre. Det er bare værsågod å holde ut!
I morgen er det uke 37, det er faktisk helt fantastisk, egentlig. Det er ikke lenge igjen, når jeg tenker på hvor lenge jeg har ventet.
Vi pakker litt til og fra her hjemme, men den siste uka har lillemann ikke vært i barnehagen. Han har hatt en skikkelig forkjølelse med slimhoste og det helr, og han har bare vært villig til å sove med mamma. Synes det er superkos, AV & TIL, men ikke en hel uke i strekk, med gravidmage, opp å tisse på natta, snuing hit og dit og en lillemann som knør skikkelig og hoster.... blæ! Nå er han mye bedre, men ikke helt keen på å sove i sin seng, når det er så deilig å sove med mamma.....
Men jeg forsøker tenke på at om noen år VIL han ikke lengre sove og kose med mamma, så jeg passer samtidig på å nyte stunden. Litt splittet, ja, men det er vel en del av det å være forelder....
Vi skriver nå november måned, og dattra lurer på når vi skal begynne å åpne adventskalenderen. Sukk. Man forklarer og forklarer... i neste andetag lurer hun på om det er lenge til hun blir seks år (hun ble 5 i august), og hvem hun skal be i bursdagen, hvilken kake hun skal ha, hvor lenge det er til sommeren - ja sånn går det på i  det uendelige. Helt normalt, ja, jeg vet - men jeg holder på å få fnatt i blandt.
Nå er karpaltunnelsyndromet over meg igjen, så det er på tide å slutte.... until next time...